Myelodysplastiksyndrom (MDS)

Myelodysplastisk syndrom (MDS) beskriver en gruppe lidelser i benmargen som karakteriseres av en feil i stamcellene. Dette betyr at stamcellene i benmargen mister sin evne til å danne modne blodceller. Som en følge av dette, vil den normale benmargen gradvis blir erstattet av umodne celler og utviklingen av normale blodceller blir forstyrret.

I benmargen er cellene umodne (stamceller) og i stand til å reprodusere seg og generere ulike typer modne celler som normalt sirkulerer i blodet. En stamcelle kan bli til en myelogen stamcelle eller en lymfatisk stamcelle. De lymfatiske stamcellene utvikler seg til en type hvite blodceller, kalt lymfocytter. De myelogene stamcellene utvikler seg til en av de tre følgende typene for modne blodceller:

  • Røde blodceller (erytrocytter) som bærer oksygen og andre materialer til alle kroppens vev.
  • Hvite blodceller (leukocytter) som bekjemper infeksjoner og sykdommer.
  • Blodplater (trombocytter) som hjelper å forhindre blødning ved å danne blodklumper.

MDS kan påvirke alle stadier av utviklingen og både lymfatiske og myeloide celler.

Pasienter med MDS har ofte en eller flere av de følgende symptomene:

  • Anemi: Lavt antall røde blodceller, som ofte gir symptomer som trøtthet eller svakhet. Anemi er det hyppigste funnet ved MDS.
  • Nøytropeni (lavt antall nøytrofile celler, den viktigste typen av hvite blodceller). Dette leder til hyppige infeksjoner.
  • Trombocytopeni (en reduksjon av blodplatene). Dette leder til hyppig forekomst av blødninger og blåmerker.

MDS rammer primært eldre mennesker. I de fleste tilfellene er årsaken til endringene i benmargen ukjent. Hos et lite antall pasienter viser MDS seg som et resultat av en forutgående behandling med farmakoterapi eller strålebehandling, eller i tilfeller der man tidligere har blitt utsatt for løsemidler eller middel mot skadedyr.  MDS kan også utvikle seg til en annen kjent type hematologiske kreftform, kalt  akutt myelogen leukemi (AML).

Behandlingen av MDS har til hensikt å få kontroll over symptomene og redusere sykdommens utvikling uten å forårsake alvorlige bieffekter, så vel som å minske risikoen for utvikling av AML.

  • Pasienter med en mild sykdom vil vanligvis få behandling med transfusjon av røde blodlegemer og plater, og antibiotika for infeksjoner etter behov.
  • Pasienter med mer alvorlig sykdom vil trenge en mer aggressiv behandling.
    • Tilgjengelige valgmuligheter: støttebehandling, lav-dose eller intensiv cellegiftbehandling, transplantasjon av stamceller og demetylerende stoffer. Valg av behandling avhenger av pasientens alder, undergruppe for prognosen for pasientens sykdom og pasientens nåværende helsetilstand.