Milepæler innen innovasjon: Forandre utfallet av myelomatose

Myelomatose er en kreftsykdom med en lang historie. Inntil helt nylig ble den ansett å være uhelbredelig, og kreftformen har ikke være behandlingsbar spesielt lenge. Vi ser her på de trinnvise innovasjonene som har gjort forskjell for myelomatosepasienter i dag, og på det fortsatt akutte behovet for og økende håpet om en kur.

Myelomatose (MM) er en sykdom som hovedsakelig rammer eldre personer, så det er kanskje på sin plass at den har en lang livshistorie. Det er den nest vanligste blodkrefttypen og utgjøres av en malignitet i plasmacellene, en type hvite blodlegemer som vanligvis produserer antikropper. MM karakteriseres av en spredning av maligne plasmaceller og et påfølgende overmål av anormale proteiner som kan forårsake nyreproblemer.

De første dokumenterte tilfellene av myelom finnes på midten av 1800-tallet. De ble kalt ”benvevsoppmykning og benskjørhet”, og sykdommen viste seg som tretthet og skjelettsmerte fra mange frakturer. På den tiden fantes det ingen medisinsk behandling, hvis en ser bort fra rabarbrapiller og appelsinskallinfusjon. Blodigler ble ofte brukt. En av de første pasientene, Thomas McBean, responderte på stål og kinin.

I 1845 beskrev den engelske legen og kjemikeren Henry Bence Jones de unike varmeegenskapene hos et protein i McBeans urin, og dets viktige rolle ved MM. Bence-Jones-proteinet er fremdeles en viktig markør for myelom og andre typer av blodkreft.

Et århundre senere fantes det fremdeles få behandlingsalternativer for pasienter med MM. Strålebehandling var den eneste behandlingen for plasmacellekreft til innføringen av uretan i 1947. Det ble standardbehandlingen i 15 år, men en placebokontrollert studie kunne senere ikke vise noen terapeutisk effekt.

I 1958 viste kjemoterapilegemiddelet melfalan en klinisk effekt på MM, som en betydelig reduksjon i tumorstørrelse. Steroider ble lagt til i arsenalet i 1962, når prednison viste seg å være aktivt mot MM. Melfalan og prednison ble etablert i en randomisert studie av 183 pasienter, og ble grunnpilaren i MM-behandling i mange tiår.

I 1982 ble de første stamcelletransplantasjonene utført. Kombinert med høydosebehandlinger tilbød autologe transplantasjoner de første håpene om langsiktig overlevelse, men bare for en liten del egnede pasienter. Myelomatosepasientenes høye alder og risikoene med transplantasjonsrelatert dødelighet utelukker et stort antall fra stamcellebehandling.

Først i 1999 ble det annonsert nyutviklede legemidler mot myelom. Myelompasienter lever lengre i dag. Takket være trinnvise innovasjoner for behandling har overlevelsen blitt forbedret med 50 prosent. Det er et betydelig fremskritt, men behovet for en kur er fremdeles akutt. Ikke engang nå er gjennomsnittsoverlevelsen lengre enn 4-6 år for eldre pasienter, og bare 8-10 for yngre pasienter.(2) Dessuten er det vanskelig å overvurdere den tunge emosjonelle og økonomiske byrde som tilbakefall og pågående behandlinger innebærer.

Myelomatose er en sykdom som hovedsakelig rammer eldre personer. Når levetiden øker i Europa kommer også tilfellene av denne dødelige blodkreften til å gjøre det. Den generelle kostnaden for å behandle kreft, og kreftlegemidler spesielt, utgjør en brøkdel av de totale behandlingsutgiftene, og ligger på mellom 5 og 10 prosent i Europa avhengig av land.

I en artikkel publisert i Haematologica, European Hematology Associations offisielle tidsskrift i 2011, beskrev hematologiprofessor Jesús F. San-Miguel tre tiltak som kreves for å gjøre MM til en potensielt helbredelig sykdom: Å helt utslette tumorklonen, inklusive kreftens stamceller, å bruke egnede verktøy for å evaluere behandlingens effekt, og å forsøke å få en passende balanse mellom effekt og toksitet med tre kompletterende mål: Livskvalitet, forlenget overlevelse og til slutt en kur.(3)

Det gjøres hele tiden fremskritt i forsøket med å sortere ut de underliggende molekylære hendelsene som forårsaker myelom. En nylig utført studie publisert i Cancer Cell (4), viser en utbredt genetisk heterogenitet i MM-tumorceller, hvilket får følger for målrettet behandling, og dette tyder på mer enn en sykdom.

Neste kapittel i myelomatose lange historie er ikke skrevet ennå. Det finnes forhåpninger om at det kommer å lede til en kur for en sykdom som, på tross av de store fremgangene, fremdeles er kompleks – og dødelig.

 

 

  1. Cancer Cell 25, 13. januar 2014
  2. Sept. 2011; 96(9): 1246-1248
  3. Sept. 2011; 96(9): 1246-1248
  4. Cancer Cell 25, 13. januar – s. 91–101, 13